Når dyreeieren ringer dyret til dyrlegen for undersøkelse og behandling, kaller vi virksomheter for Poliklinisk veterinærmedisin eller ambulant veterinærmedisin. Det er vanligste praksisform for smådyr og hest. 

Med smådyr mener vi i dag i Norge hund, katt og andre mindre familiedyr som holdes for hygge og nytte og hundesport, mens hestemedisin i stor grad også er et familiedyr (companion) i dag, selv om travsporten, og riding oftere drives som en sport og delvis som næringsvirksomhet. Disse dyrene utsettes for sykdom og behandling i alle livsfaser, siden de ikke skal sjaltes ut for å bli spist. Spesielt er sykdomsbildet hos hund og katt i dag «geriatri» - læren om de gamle individers sykdommer – svært vanlige årsaker til veterinærkonsultasjon. Vi ser en lignende tendens i hestesporten, der hesten holdes i live uten å «produsere noe f.eks. som ridehest, men blir pensjonerte og blir undersøkt for tilstander som forekommer i høy alder.

Produksjonsdyrene, slik som melkeku og slaktegris, får tilsyn og behandling så lenge de er produktive, og deretter slaktes eller avlives. Det er som regel sykdommer som hyppigst opptrer tidlig i livet ofte før kjønnsmodningen, som preger dyrlegens hverdag. I stadig større grad er forbyggende tiltak viktig i produksjonsdyrmedisin. I dette fagfeltet skjer det også undervisning i etologi og epidemiologi. Endringer i husdyrbruket med stadig større besetninger og krav til løsdrift der storfe får bevege seg mer fritt innendørs eller utendørs har medført bedre dyrevelferd og endrede krav til undersøkelse og diagnostikk i produksjonsdyrmedisin. Den endringen har ført til store endringer for undervisning ved Veterinærhøgskolen og den praktiske veterinærvirksomheten i landet.

Samtidig har det skjedd en stor spesialisering innenfor alle de kliniske fag. Få dyrleger kan i dag beherske og drive med alle dyrearter slik som før krigen og helt opp til 1980 og 1990 tallet.

På disse sidene vil du finne undervisningskompendier i ulike fag som har vært undervist opp gjennom årene ved NVH. Du kan søke på fagområde eller forelesers navn hvis du vet det. Eller du kan bla i kompendier per 10 år siden 1935 fram til 2010 (2024).

Medisin og klinisk veterinærmedisin benytter vi om faget som tar for seg klinisk diagnose, forekomst, årsaksfaktorer og behandling og forebyggelse av sykdom hos husdyr.

Indremedisin er læren om sykdommer hos husdyr, hvordan sykdommene oppstår, årsakene, og de ytringene (på norsk sier vi kliniske funn eller ofte symptomer), diagnostiske metoder, diagnoser, og behandlingene.

Typiske indremedisinske sykdommer er lidelser i fordøyelsessystemet, i hormonproduserende organer som bukspyttkjertelen (pankreas) og skjoldbruskkjertelen (tyroidea), i luftveiene, i hjertet og sirkulasjonssystemet og kreftsykdommene. 

Sykdommer hos husdyr varierer mye etter art, rase, alder og for hvilket formål dyret holdes.

Mange sykdommer hos små familiedyr som hund og katt minner svært mye om lidelser hos mennesker i alle aldersgrupper.
Slik som hos mennesker er det flest sykdommer hos eldre individer  når det gjelder hund og katt (i forhold til naturlig livslengde). Når det gjelder produksjonsdyr slik som ku, sau og gris er sykdomsbildet preget av de typiske lidelser hos unge dyr og det som kalles pediatri hos mennesker – eller barnesykdommer. Bare et lite antall griser når kjønnsmoden alder i vårt land og sykdomsbilde er ofte spedyrets lidelser med parasitter og infeksjoner. 

Vi skiller behandlingsmetodene mellom medisinsk (indremedisinsk behandling) og kirurgisk behandling. Sykdommer som kan behandles med operative inngrep, omtaler vi ofte som kirurgiske lidelser, mens de som kan behandles med medisiner i form av injeksjon under huden eller ved å gi noe i munnen kalles indremedisinske. 

Kirurgi er derfor læren en manuell behandlingsmetode der operatøren vanligvis benytter en kniv (skalpell) for å korrigere eller fjerne noe fra kroppen.