Av Lars Moe

Jorunn Grøndalen (Jorunn G.) var den første kvinnelige instituttstyrer og en av de to første kvinnelige professorer ved Norges veterinærhøgskole (NVH).

Jorunn Grøndalen ble professor i indremedisin, små dyr i 1986 og ble institutt leder ved det ny-opprettede Institutt for smådyrsjukdommer (ISm) i 1990. Samme år (1986) ble dosent Inger Nafstad professor i farmakologi og toksikologi.

Jorunn G. var født i 1937 og døde 82 år gammel i 2019. Hun skrev om sitt liv i en artikkel som er trykket i Norsk Veterinærhistorisk Selskaps årbok fra 2016. Der omtaler hun sitt Amerikaopphold i 1983-84 og forteller om sin dramatiske sykdomsopplevelse. Du kan lese artikkelen «En fortelling fra mitt liv» her.

Det er skrevet et minneord om henne som er trykket i Aftenposten og Norsk veterinærtidsskrift i 2019. Les minneordet her.

Her ser vi noen glimt av den fagpersonen som professor Jorunn G var og ble. Hun var svært aktiv både som lærer, forsker og leder. Hos deltok på en rekke internasjonale møter over flere tiår og hadde mange lederroller internasjonalt og i Norge.

`Bilde av Jorunn G. ved 60 årsmarkeringen på NVH. Foto: Lars Moe`

`Bildet viser Jorunn G i full aktivitet som lærer og første amanuensis i radiologi. Student Geir Erik Berge ved røntgentavla. Ca. 1985. Foto: Astrid Indrebø`

`Bildet viser Jorunn G i full aktivitet som forsker og leder av Skjelettprosjektet ca. år 2000. Foto: NVH`

`Bildet viser Jorunn Grøndalen fra en av utallige kongresser. Her er hun med som initiativtager til det første møtet i IEWG (International Elbow Working Group) og Jorunn G. står helt i første rekke. Foto: Ukjent.`

Veterinærstudent kull 1956

Jorunn Rødland vokste opp i Oslo, og startet på veterinærstudiet i 1956 sammen med 20 menn, og en annen kvinne, Eli Sjetne på kullet.

`Jorunn Grøndalen gikk på kull nr. 22. Hun er nr. 12 som står i første rad i midten. Immatrikulert veterinærstudent ved Norges veterinærhøgskole (NVH) i 1956. Bildet er tatt på trappa foran hovedinngangen på NVHs hovedbygning i Oslo. Foto: NVH.`

`Jorunn G gikk på kull nr. 22. Hun er nr. 12 som står i første rad i midten. Immatrikulert veterinærstudent ved Norges veterinærhøgskole (NVH) i 1956. Bildet er tatt på trappa foran hovedinngangen på NVHs hovedbygning i Oslo. Foto: NVH.`

Hun dro i ambulatorisk allmennpraksis i 1962 etter at hun tok eksamen ved NVH i desember 1961.

I 1963 begynte hun som vitenskapelig assistent (vit. ass.) stilling ved Institutt for kirurgi (I.K.- eller «kirurgen»). Senere ble hun amanuensis ved kirurgen og underviste der på 70 tallet (avbrutt av kort (i forhold til situasjonen i 2025, meget kort) svangerskapspermisjoner) fram til 1976. Da startet hun ved Poliklinikken ved Institutt for obstetrikk (I.O. eller «obstetrikken») og hun hadde bl.a. høyskolestipendiatstilling i 2 år på denne tiden. Hun fortsatt ved I.O. ved Poliklinikken fram til 1981. Les mer om Jorunn Grøndalenss karriere nedenfor.

Doktorgradsarbeid

Mens hun var ved kirurgen begynte hun å arbeide forskningsmessig med albueleddssykdommer hos hund, samme tema som hennes mann og veterinær Trygve Grøndalen hadde valgt som tema for sitt doktorgradsarbeid, men hos gris. Årsaken til at hun valgte å bytte institutt var nok for å komme inn i et mer aktivt klinisk forskningsmiljø. Forskningsmiljøet under professor Odd Skjervens ledelse ved I.O. var et av de beste på NVH på 1970 og -80-tallet når det gjaldt kliniske fag. Hun forsvarte sin veterinærmedisinske doktoravhandling i 1981, mens hun var på «obstetrikken». Doktorgradsarbeidet hennes hadde tittelen «Arthrosis in The Elbow joint of Young Rapidly Growing Dogs».

`Bildet viser: Et sykt albueledd med artrose fra en rottweiler hann, hvor bløtvevet er fjernet og knoklene, radius og ulna, som danner albueleddets nedre del vises. Det er massive beinpåleiringer i området for leddkapseltilheftingen omkring leddet. Albueleddsdysplasi (AD) ble sykdommen kalt og var veldig vanlig hos denne rasen. Etter hvert ble AD identifisert som ulike AD tilstander i albueleddet. Foto: NVH, Inger Catrinius.`

Les hennes doktorgrad her:

Hun hadde tatt eksamen i lisensiatgraden noen år tidligere med et forskningsarbeid som het: «Metaphyseal osteopathy (hypertrophic osteodystrophy) in growing dogs. A clinical study.» Det var publisert i Journal of Small Animal Practice i 1976.

Instituttleder ved Institutt for indremedisin II, små dyr i 1981

Jorunn G. ble ansatt som dosent i indremedisin, små dyr ved Institutt for indremedisin II i 1981.

Hun hadde året før doktorgradsforsvaret blitt innstilt som dosent eller dosentstipendiat i indremedisinske smådyrsykdommer. Dette instituttet var sprunget ut fra Institutt for indremedisin, og ble kalt Institutt for indremedisin II (eller I-II som vi kalte det), mens stordyrdelen het Institutt for indremedisin 1 (I-I). I-II ble ledet av dosent Olav Asbjørn Berg som var det instituttets første leder og var instituttstyrer gjennom 1960- og -70-tallet helt fram til Jorunn Grøndalen overtok, kun ledet av amanuensis Tor Lie Ulstein som var konstituert instituttstyrer da Jorun G. hadde dosentstipendiet. Hun tiltrådde offisielt som dosent etter dosentstipendperioden i 1984. Før dette hadde hun hospitert ett år (1983-84) i USA i ved veterinærfakultetet i Minnesota.

Hun ble utnevnt som professor i indremedisin små dyr i1985 og ble den første norske veterinær som ble «diplomat» i den europeiske spesialordningen i veterinærmedisin som de facto medlem i indremedisin små dyr.

Hvorfor ble dosenturet i indremedisin små dyr, endret til professorat først etter 1985?

På den tiden (før 1980) var universitetsloven og -tradisjonen at et institutt bare kunne ha én professor og vedkommende var automatisk instituttsjef i kraft av sin stilling. For å bli kvalifisert som professor krevde det en større faglig bredde kompetanse både vitenskapelig, faglig og administrativt i tillegg til vitenskapelig spisskompetanse, mens kravet til dosentene var mer rettet mot spisskompetansen. Norges veterinærhøgskole hadde på den tiden (70-80-tallet) flere dosenter blant annet i rettsmedisin (Gjesdal), reproduksjon (Amdal), parasittologi (Helle), og patologi (Teige).

Blant ansatte og studenter på NVH var det imidlertid O.A. Berg som ble kalt «dosenten», og da visste alle hvem det var tale om. Hvorfor var det slik at Berg aldri ble utnevnt som professor?

Kanskje ble Berg ikke ordinær professor fordi fagområdet ikke var skilt ut som eget fagfelt, og fordi det allerede som nevnt var en professor i indremedisin ved Institutt for indremedisin – store dyr eller I-I? Og kanskje mente professorrådet at organisatorisk var I-II fortsatt en del av I-I, selv om I-II i mer enn 20 år var adskilt fysisk- bygningsmessig og klinisk-faglig var adskilt fra I-I?

Professor – dosent spørsmålet er og var et eget universitetspolitisk spørsmål som er utførlig beskrevet og omtalt annet sted. Det er likevel naturlig under omtalen av Jorunn G som den prioner hun var ved NVH, å peke på det litt underlige at NVHs professorråd ikke etablerte et eget Institutt for indremedisin smådyr med egen professor. Høgskolens ledelse hadde jo lagt til nye institutter en rekke ganger siden opprettelsen av institusjonen. Det var bare fem institutter ved NVH fra starten og på 80-tallet var det allerede over 10 institutter.

Jeg skal ikke her spekulere videre i hvorfor ikke «indremedisin, små dyr» som allerede på 1980-tallet var blitt et meget stort fagfelt internasjonalt med en rekke underspesialiteter og større klinisk bredde i kunnskap om en lang rekke sykdommer som ikke fantes eller ble diagnostisert på store dyr, hverken på hest eller ku, sau eller gris.

Fire eksempler på institutter som ble opprettet før «indremedisin, små dyr» ble egen administrativ enhet var biokjemisk institutt, reproduksjonsinstituttet, parasittologisk institutt og rettsmedisinsk institutt.

Ordningen med kun én professor per fagfelt, kom senere til å endre seg fundamentalt i Norgeutover 80-tallet ved de vitenskapelige høgskolene og universiteter i Norge. Ordningen med én professor per institutt og fag fortsatt eksisterer i Sverige, og dels i Danmark og noen andre land ennå.

Instituttleder ved Smådyrinstituttet i 1990

Etter lange diskusjoner og flere utredninger på NVH over mange år så ble Institutt for smådyrsykdommer opprettet i 1990 og Jorunn G ble den første leder for det nyopprettede og sammenslåtte instituttet ble kalt Smådyrinstituttet.

Det ble holdt et seminar for alle ansatte ved det nyopprettede og sammenslåtte instituttet som ble kalt Sandefjordsmøtet der strategi og planer ble lagt for det nye. Det nye instituttet kom til å bestå av ansatte fra Institutt (I) for indremedisin små dyr, I. obstetrikk – både Poliklinikken og Stasjonærklinikken og smådyrkirurgene fra I. kirurgi samt anestesi og radiologi. Alle fag som underviste i det store faget som vi kaller Smådyrmedisin var nå samlet ved NVH, med unntak av reproduksjonsfaget som angikk normale fysiologiske forhold omkring normal og syk befruktning (hanndyr og hunndyr) fram til fosteret var født.

Bilde: Noen deltagere på «Sandefjordsmøtet» i 1990.

10 år senere skrev Jorunn G og Lars Moe en artikkel i Norsk veterinærtidsskrift (2000) om fagaktiviteten og presenterte instituttet.
Les artikkelen her. Finner ikke artikkelen

Hun ledet instituttet med stor dyktighet. Hun hadde stor entusiasme, optimisme og arbeidskapasitet. Hun var en inspirerende leder og med blikk for sine medarbeidere. Hun var en foregangskvinne og en rollemodell for mange.

Hun etablerte en informasjonskanal som hun kalte Småmeldinger i 1988-89 og den ble videreført i Smådyrinstituttet.

Du kan lese er eksempel her: (98) ISm Småmeldinger 1992 nr 1 årg 4

Oppsummerende omtale

Etter at valg av instituttleder ble vedtatt som en modell ved norske universiteter ble Jorunn G.erstattet av andre ved instituttet, men hun forble en meget aktiv deltager i fagene, forskningsveiledningen og instituttet. Jorunn var en foregangskvinne og rollemodell for mange og hennes betydning for utviklingen av smådyrmedisinen i Norge har vært svært stor.

Hun var med å opprette Det norske hundekreftregister, og var som sagt leder for et stort forskningsprosjekt på slutten av sin karriere.

Jorunn Grøndalens interesser favnet svært vidt faglig. Ikke bare var hun ansatt og underviste i løpet av karrieren sin i kirurgi og radiologi, men hun var allmennpraktiker ved poliklinikken ved obstetrikk, og senere underviste hun i indremedisinske sykdommer hos små dyr både i kliniske fag og i forelesninger.

Hennes forskningsinteresser og -kompetanse konserterte seg likevel hovedsakelig til leddsykdommer og særlig albueledd hos hund, urinveissykdommer, foring og ernæringstilstander, radiologi og kreftsykdommer.

JG var usedvanlig aktiv fagpolitisk ved NVH og deltok i et utall styrer og komiteer. Hun var samtidig aktiv i Den norske veterinærforening og var æresmedlem i DNV. Hun var også meget aktiv fagpolitisk i internasjonal sammenheng, blant annet i faggruppen for albuesykdommmersom hun i en periode ledet. Hun var også leder for en av spesialfaggruppene i ESVIM – (Eur SocVet Internal Medicine – Small Animals) – bla. som leder ESVNU (nyre og urinveisforeningen).

Som et eksempel på hennes fagpolitiske interesse kjempet hun sammen med andre fram opprettelsen av et samlet institutt for alle fag innen smådyrmedisinen. Det medførte at den mangeårige diskusjonen om å undervise fagene ut fra et mere anvendt prinsipp etter dyreart og -dyreartsfunksjonen i samfunnet i stedet for den tradisjonelle inndeling etter terapiprinsippet. Siden opprettelsen av medisinske institusjoner har fagene ofte pedagogisk vært inndelt i prekliniske, parakliniske og kirurgiske og indremedisinske fagområder. Etter hvert som fagfeltene og sykdomsproblemene innenfor de ulike anvendte fagområdet slik som produksjonsdyrmedisin, hestemedisin og smådyrmedisin vokste hadde de ofte mindre med hverandre å gjøre når det gjaldt terapien. Tilstander som kunne behandles medisinsk eller faglig sett godt kunne helbredes med operasjon hos en sau eller gris slik som en fraktur eller urinstein, ble for dyrt eller uaktuelt å gjøre på et produksjonsdyr, kunne praktisk og økonomisk forvares hos en hund. Samtidig ble grensene mellom såkalte kirurgiske og indremedisinske sykdommer ofte utvisket når vi fikk nye diagnostiske metoder.

Som leder var hun svært aktiv og effektiv og hennes arbeidskapasitet var stor. Hennes gode humør, entusiasme, frimodighet, optimisme og medmenneskelighet smittet over på alle som hun jobbet sammen med.

Etter en fabelaktig karriere valgte Jorunn å prioritere andre ting i livet som 66 åring og ble professor emeritus i 2003 for å ha mer tid sammen med familie og venner.

Hennes mann, Trygve Grøndalen, hadde forsvart sin doktorgrad et par år tidligere med samme tema, men om griser. Les doktorgradsarbeid her.