József Batta - fra politisk flyktning til førsteamanuensis i dendrologi ved NMBU.

Portrett av József Batta.
Fotograf: ukjent.

Av Frode B. Reime

En ungarsk flyktning på Ås

Natt til 14. januar 1957 landet et fly med ungarske flyktninger på Kjevik i Kristiansand. På dette flyet var József Batta, en 31 år gammel mann som bare noen uker tidligere hadde stått på barrikadene mot de russiskvennlige styresmaktene i hjemlandet. Da russerne invaderte, ble han dømt til døden og flyktet ut av landet med sin familie. Hva har så dette med NMBU å gjøre? Jo, Batta hadde bakgrunn som agronom fra Ungarn, og det tok derfor ikke mange ukene før József befant seg på Ås med kone og to små barn.

Da flyet landet denne vinternatten i 1957, ble den lille familien kjørt direkte til Solsletta leir like utenfor Kristiansand. Myndighetene hadde imidlertid som mål å få flyktningene integrert så raskt som mulig. Man kastet ikke bort tiden, og allerede i løpet av et par dager hadde representanter for arbeidsformidlingen kartlagt Jozsefs bakgrunn og kompetanse: «Hva kan du, og hva vil du?».

En av de første bildene tatt av familien i  Norge. Ukjent fotograf.

I de historiske arkivene ved NMBU finnes dokumentene som viser hva József svarte på spørsmålene fra arbeidsformidlingen. De utfylte skjemaene viser at han hadde fire års universitetsutdannelse innen jord- og hagebruk. Hans spesialitet var dyrking av vindruer, frukt og grønnsaker. Etter endt utdanning hadde han blant annet arbeidet som rådgiver, kontrollør og hovedagronom ved et kollektivbruk i det kommunisliske Ungarn, som overgartner ved et statsgartneri og som fagleder ved en større traktorstasjon innen frukt- og grønnsaksdyrking med 21 agronomer under seg. Under spørsmål om hvilket arbeid han ønsket i Norge, svarte han at han kunne tenke seg en jobb som bestyrer av gårdsbruk, gartneri, hagebruk eller lignende.

Dermed hadde arbeidsformidlingen fått de svarene de ønsket seg fra József og hans familie, og nederst i skjemaet fylte intervjueren inn for egen regning: «Personlig inntrykk: Kjekke mennesker!»

Fylkesarbeidskontoret i Kristiansand skrev til Landbrukshøgskolen på Ås og introduserte den ungarske sivilagronomen. Her var man ikke vonde å be! Seks uker etter at de ankom landet hadde József Batta fått en stilling ved Institutt for dendrologi og planteskoledrift. I starten arbeidet József som gartner ved planteskolen, og gjorde et usedvanlig godt inntrykk. Allerede etter noen måneder kan vi i arkivet lese fra hans bevarte personalmappe at Oddvin Reisæter ved instituttet gir Batta de beste skussmål:

«I tida som har gått har vi fått det aller beste inntrykk av herr Batta. Han er flittig og pålitelig, og syner stødt ei sympatisk framferd. Det har og synt seg at han har ei stor fagleg dugleik, både i praksis og teori. Vi syntes herr Batta er kvalifisert til same løn som ein ny-uteksaminert norsk hagebruks-kandidat».

Flere professorer bekreftet Reisæters syn på den ungarske flyktningen, og det ble vedtatt at han skulle få et kraftig lønnshopp, fra lønnsklasse 5 til lønnsklasse 12 – kr. 1170 pr. måned.

Karrieren

József Battas stilling ved Landbrukshøgskolen var definert som midlertidig assistent. Dette hindret ham ikke fra å bli tildelt stadig utvidete oppgaver og ansvarsområder ved instituttet utover på 1960-tallet. Arkivmaterialet viser at han de neste årene i tillegg til gartneroppgavene også arkiverte og systematiserte forskningsmateriale, bedrev herbariearbeid og var en dyktig fotograf. Han deltok dessuten i undervisningssammenheng, og assisterte i øvelser innen dendrologi og frilandsblomster. Det viser seg at han kjenner plantematerialet i parken og ved planteskolen svært godt, og han overtar snart de fenologiske observasjonene her.

Selv om han gradvis hadde fått flere oppgaver, så kjente nok József på at han ikke fikk brukt sin kompetanse slik han ønsket. Der han kunne ønsket å delta mer i det faglige arbeidet og forskningen ved instituttet, så ble han i lengre perioder satt til å fremkalle, sortere og kategorisere fotografier og lignende. Det ble knapt med tid til studier, forskning og artikkelskriving for egen del. Mye av dette måtte gjøres på fritiden. Han hadde i tillegg gjort noen planteforsøk ved planteskolen som ikke var vellykkede. Batta foretok derfor mye av sine planteforsøk i privat regi hjemme i Drottveien i Ås hvor familien bodde, med langt større hell. Avleggere fra hagen hjemme i Ås finnes i dag i parken ved NMBU.

En utfordring ved instituttet på denne tiden var at man bare hadde 3-årige åremålsstillinger som assistent å tilby Batta. Etter tre slike perioder tilsa reglene at det var slutt, og så lenge József enda ikke hadde fått innvilget amanuensiskompetanse, nærmet man seg nå 1970 uten at en så for seg muligheter for forlengelse. Betydde dette slutten på Ås for den opprinnelige flyktningen, som nå hadde vært i landet i tolv år og et par år tidligere også hadde fått innvilget norsk statsborgerskap?

Igjen ble det tatt affære. Man tok til orde for at man her måtte gjøre et unntak fra reglene. Batta var svært dyktig i teknisk tegning. Han hadde tegnet nytt kart over deler av parken allerede i 1959, og deretter jevnlig ajourført parkkartene. Han hadde også skrevet faglige publikasjoner (meldinger) om «Blomstring og vinterskader hos arter og kultivarer av Rhododendron», og var ifølge flere uttalelser nå blitt svært verdifull ved instituttet. Reisæter ved instituttet mente dessuten at Batta nå var blitt så spesialisert innen fenologisk observasjon, at han ville få problemer med å finne seg et annet arbeidssted. Av hensyn til både instituttet og hans egen situasjon, burde han derfor få bli. Reisæter mente sågar at når høgskolen først hadde gitt ham arbeid tilbake i 1957, så var man forpliktet også til å hjelpe ham videre.

Unntak fra åremålsregelen ble innvilget av Landbruksdepartementet, og József fikk fortsette i sin stilling. Det tok imidlertid ikke lang tid før han kvalifiserte til en amanuensisstilling, og i 1971 ble han fast tilsatt som amanuensis ved Institutt for dendrologi og planteskoledrift.

József Batta. Ukjent fotograf.

József Batta var nok fra starten av et eksotisk innslag ved NLH og på Ås. Den første tiden var naturlig nok noe preget av språklige utfordringer. Det var ikke enkelt å lære seg norsk helt på egenhånd med både bokmål og nynorsk som skriftspråk, og med ulike dialekter fra alle kanter av landet klingende i øret. Barn og etter hvert svigerbarn ble involvert med å lese korrektur. Józsefs milde og beskjedne vesen og hans dannede opptreden gjorde at han var godt likt. Men denne lavmælte framferden, samt hans store lojalitet mot ledelsen, gjorde sitt til at han ikke alltid fikk den faglige anerkjennelsen han fortjente.

Fagmannen

Utferd med studenter i Botanisk hage, Tøyen 1984. Foto Kari Moxnes.

József Batta var først og fremst en fagmann. Studenter kunne fortelle om en mann som ikke brukte store ord og fakter, men som stille og rolig øste av sin kunnskap, enten det var på ekskursjoner i parken eller på fagturer. Han var en mann lyttet til, og han hadde flere gode støttespillere blant kollegaer også ved andre institutter.

I arkivene kan vi lese de sakkyndiges vurderinger av hans faglige virke, da han mot slutten av sin yrkeskarriere ba om å få bli bedømt for opprykk til førsteamanuensis. Her ser vi at han var svært allsidig orientert, men med dendrologi som sitt fremste faglige interesseområde. Det var likevel innen fagområdene fenologi og Rhododendron han gjorde seg mest bemerket. Han utførte blant annet fenologiske observasjoner av 870 planteslag i parken ved NLH, og registrerte i en 10-årsperiode variasjoner i høstfargene hos 120 lignoseslag. Han skrev også mye om vinterdendrologi, og ga ut bøker som omhandlet trær og busker om vinteren. Men det var om slekten Rhododendron at József Batta ble sett på som en særlig kapasitet, med flere internasjonale publikasjoner. De sakkyndige som ble oppnevnt for bedømmelse av hans kompetanse skriver om dette:

«Det er utvilsomt slekten Rhododendron som har vært amanuensis Battas aller viktigste interessefelt, og over halvparten av hans skriftlige arbeider omhandler dette vekstslaget. Arbeidene omfatter både en rekke vitenskapelige avhandlinger og mer populært framstilt stoff. De omhandler omtrent alle sider ved slekten Rhododendron: Historikk, systematikk, botanikk, formering, klimareaksjoner, sorter og dyrkingsaspekter. Komiteen finner ikke grunn til å gå inn på de enkelte arbeider.  Det ansees vel dokumentert at amanuensis Batta er en fremragende ekspert på internasjonalt nivå når det gjelder Rhododendron»

Batta fikk stor betydning for Rhododendronens utbredelse og bruk på Østlandet. Her kan nevnes hans mange faglige foredrag og hagevandringer i en rekke lokale hagelag, og oppfølgingen av den store og flotte Rhododendron-samlingen på eiendommen til skipsreder Astrup på Risholmen ved Hankø. Det er videre to av Battas krysninger av Rhododendron som er utplantet i Universitetsparken på Ås, og som ble markert 23. mai 2025.

Ilona og József Batta i sin private hage i Drottveien i Ås ca. 1975. Hagen ble opparbeidet/bearbeidet fra leirjord til surjord. Nøyaktig hageplan ble utarbeidet før hagen ble beplantet.

József Batta fortsatte gjennom 1970- og 80 tallet sin karriere ved Landbrukshøgskolen på Ås. I 1987 ble han tildelt landbrukshøgskolens honnørgave for 30 års tjeneste. Året etter fikk han opprykk til førsteamanuensis. Han var nå ansatt ved Institutt for hagebruk.

I 1990 ble József syk, og de to siste årene frem mot pensjonsalderen var han i lite stand til å utføre sitt elskede arbeid.  Sommeren 1991 lå imidlertid forholdene til rette for at han omsider kunne få besøke sitt kjære Ungarn igjen. Han greide å mobilisere til tross for sin sykdom, og fikk støtte til en studiereise til hjemlandet. Her besøkte han botaniske hager og arboreter rundt i hele Ungarn.

Portrett av József Batta.
Fotograf: ukjent.

József Batta døde 13. mai 1992, like før han skulle fylle 67 år. Kun tre måneder før sin død ble József rehabilitert og renvasket av den ungarske regjering. Han ble tildelt diplom og Minnemedalje 1956 for «sin kompromissløse og eksemplariske ansvarsbevissthet under den ærerike revolusjonen som ble så avgjørende for nasjonens skjebne og historie». Den ungarske flyktningen og sivilagronomen arbeidet 35 år ved Landbrukshøgskolen på Ås, og satte sine spor.

100 år – Et søk i arkivene

24. juli i år er det 100 år siden József Batta ble født i Ungarn. En dag tidlig i april i år stod en hyggelig dame på døren til Dokumentsenteret ved NMBU. Hun presenterte seg som Kati Batta. Datteren var bare tre år gammel da hun kom til landet, og snart flyttet til Ås. Historien om hvordan familien hadde flyktet til Norge er godt kjent. Kati visste en del om farens arbeidskarriere ved Landbrukshøgskolen, men lurte på om vi ved Dokumentsenteret satt på eldre arkiver som kunne belyse hans arbeidsforhold her ytterligere.

Det ble startet arkivundersøkelser blant de mer enn 2000 hyllemetere med eldre papirarkiver som finnes ved NMBU. Her fant vi to eldre personalmapper. Innholdet i disse fortalte om mer enn tørre feriesøknader, sykemeldinger og arbeidskontrakter. Her var skjemaene fra arbeidsformidlingen i 1957, her lå uttalelsene fra Reisæter som beskrev Jozsef Battas bakgrunn, kompetanse og framferd, og her kunne vi følge instituttets kamp for å få beholde denne spesielle mannen i sine rekker.

Kati Batta kom igjen på besøk like over påske. Her ble hun presentert for våre funn fra arkivene. Samtidig fortalte hun fra sitt og familiens liv. Fra de flyktet fra Ungarn, gjennom den utfordrende tidlige tiden på Ås utover på 1960-tallet, og hvordan faren og familien gradvis fant seg til rette på den norske landsbygda. Hun kunne supplere innholdet i arkivene med ytterligere dokumenter, og ikke minst med minner og historier om hvordan faren kom som et eksotisk innslag ved landbrukshøgskolen. Hvordan de kvinnelige ansatte satte pris på en herre som kysset deres hånd når han hilste på, hvordan hun husket den tøffe tiden økonomisk, der selv barna tok på seg småjobber fra de var små. Tross trang økonomi ble pakker stadig sendt hjem til familien i Ungarn. Hun fortalte videre hvordan moren som familiens «finansminister» tok sedlene og myntene ut av lønningsposen hver måned og fordelte dem i små konvolutter, alt etter utgiftsposter, og der Jozsef fikk en liten slant lommepenger.

Bibelen, sammen med alle hans vitnemål, hadde vært med under flukten over grensa fra Ungarn og videre med på reisen til Norge. I sin bibel leste József hver eneste dag, og den ga ham trøst og håp helt til hans død.

Historien om flyktningen József Batta fra Ungarn, fra de små og trange kår fra ankomsten i Norge og frem til han ble en anerkjent og respektert førsteamanuensis ved Landbrukshøgskolen i Ås, er en historie verdt å fortelle og å bevare. 23. mai i år ble József Batta feiret. Hans liv og virke kom frem i lyset i et storslått arrangement, og to av hans krysninger av Rhododendron fikk sine navn i den vakre parken ved NMBU, døpt med en skvett ungarsk rødvin.